Småpraten som forsvant

Johanne Refseth – Psykolog

Nå kan du gå en hel dag i norske byer uten å snakke med et menneske.

Det var etter at jeg hadde fått barn nummer to. En liten, søt baby som våknet en gang i timen på natta og sørget for at jeg levde opp til klisjeen om trøtte småbarnsforeldre.

I tillegg hadde jeg en seksåring med all energi i verden, og en hund som kom diltende når barna var i seng og stirret meg i senk til jeg ble med på tur.

Det var da det skjedde:

Jeg satt på T-banen og skulle til å velge podkast da jeg fikk et mildt mentalt hjerneslag. Det sa stopp. Det var ALTFOR mye. Jeg orket ikke én cm mer input i livet mitt. Jeg var full.

Ørepluggene forsvant ned i veska og jeg ble sittende og stirre ut på slitte T-banegjerder og nedtaggede underganger på veien ned mot Oslo sentrum. Jeg trengte ikke enda en podkast eller et stykke musikk på ørene.

Jeg ville bare ha fred.

Slik gikk det til at barseltiden ble uten øreplugger. Jeg ble den dama som så rundt seg i stedet for å stirre ned i mobilen eller høre på musikk. Jeg fikk en mild fornemmelse av at folk var litt usikre på om jeg var på vei inn i galskapen, eller om jeg bare hadde glemt mobilen hjemme.

Det som slo meg mens jeg diltet rundt sammen med en blid baby i barnevogn, var at Oslo har forandret seg siden jeg fikk øreplugger.

For noen år siden snakket vi mer. Vi vendte oss rundt i køen og sa «oi, unnskyld» hvis vi dumpet borti noen. Så lo vi som ble dumpet borti tilbake og sa «jammen er det ikke mye plass her».

Det gjør vi ikke lenger, ikke i Oslo og neppe i andre byer rundt omkring i landet heller. Vi pleide å smile mer, se på hverandre. Si til ekspeditøren på Rema at «det er virkelig varmt i dag». Nå er stakkaren i kassa heldig om han får et nikk som anerkjenner hans eksistens.

I dag kan du si unnskyld hvis du vil spørre om noe på gata, men ingen snur seg eller svarer.

Noen ganger møter jeg dem da, de andre uten ting i ørene. Fyren med den nyinnkjøpte juicemaskinen jeg traff på Majorstua stasjon. Han som kunne fortelle at i landet han kom fra var det bare de rike som drakk fersk appelsinjuice. Så hans lille glede i hverdagen var å drikke fersk juice hver morgen, selv om han ikke var rik.

Eller han som så at jeg sleit på vei ut av kaféen, med en kaffekopp i den ene hånden og en barnevogn i den andre, kranglende med en hissig dør. Han hoppet ned fra stolen sin og holdt døra, mens han kom med et hyggelig «det så ut som du trengte litt hjelp».

Og selvfølgelig alle pensjonistene. De går uten øreplugger og snakker gjerne med en mamma i barsel om alt fra hvor søt babyen er til hvor mange barnebarn de har og hvordan det var å være mamma før. Vi finner hverandre.

Men småpraten forsvinner fra norske byer. Det er trist at de fleste har sluttet å snakke sammen.

Særlig siden jeg i jobben min som psykolog snakker med så mange som gjerne vil treffe folk, og som ønsker seg en venn eller en kjæreste. Mange av dem mangler ikke sosiale ferdigheter. De mangler arenaer der det er normalt å bruke dem.

Er du alene i storbyen så kan følelsen av å være ensom feste seg som en usynlig, kald mur mellom deg og verden. Når du har gått flere dager uten å prate med noen, når andre roper, vinker og klemmer, mens du går der uten en avtale i kalenderen.

Når verden har frosset fast sånn, så er et vennlig «du først» akkompagnert av et smil viktigere enn varm kaffe. Et annet menneske som egentlig sier «hey, du er ikke usynlig».

Og det er ikke bare de ensomme som mister noe.

Hvor mange kjærlighetsaffærer har ikke startet med et smil på tvers av en morgenbuss? Eller på den lokale butikken der hun søte jenta alltid handlet omtrent klokken seks (tilfeldigvis samtidig som du etter hvert begynte å handle).

Skjer de fortsatt, de møtene? Eller må vi laste ned en app og betale et månedsabonnement for å finne oss en venn? Ja, for er man ekstra konspiratorisk kan det virke som om noen har kapitalisert kontaktbehovet vårt. Koblet oss av det vi pleide og deretter solgt oss noe kjipere.

For tro det eller ei: i den virkelige verden trenger man ikke platinum-abonnement for å snakke med dem man synes virker kulest. Man behøver bare litt mot.

Og ja, noen ganger er det helt perfekt å glemme verden og forsvinne inn i en podkast på vei hjem fra jobb. Det finnes dager i livet mitt der jeg heller vil trekke ut tåneglene mine med tang enn å snakke med fremmede. Men at isolasjonen blir normalen er kanskje ikke det beste.

Særlig ikke når behovet for kontakt er større enn noen gang.